Overgripere som går fri

I kjølvann av saken i lagmannsretten hvor tre menn ble frikjent for voldtekt har jeg lyst til å si noe om omfanget av overgripere for øvrig som går fri. Etter at jeg ga ut boken «Mammas svik» hvor Eline fortalte sin historie har jeg fått mange titalls henvendelser, med ett unntak fra kvinner. Unge og gamle, skoleelever, pensjonister, uføre, gifte, ugifte. Fra hele Norge og fra alle samfunnslag. Det de har til felles er at de bærer på en hemmelighet som er altfor stor og vond til å bæres alene. Men de gjør det fordi konsekvensene ved å stå fram er altfor stor. Derfor har de skrevet ned sin historie og sendt den til meg i fortrolighet.

Overgrepene de har vært utsatt for har skadet dem psykisk. Det er så mange triste skjebner der ute, flere enn jeg ante. Noen bærer smerten utenpå kroppen. De har arr oppover armer og ben. Selvskading. Unge uføre som resultat av misbruk. Vanskelig fungering i ekteskap. Alkohol. Dop. Jeg har fått servert et utall av skjebner som er en konsekvens av misbruk. Om jeg bare kunne fått stilt overgriperne deres ett spørsmål: «Var det verdt det?»

Personlig er jeg av den oppfatning at rettferdighet er helt grunnleggende for alle mennesker. Vi ser det hos små barn. De er opptatt av å dele likt. Tenk om vi voksne kunne lære av dem. Rettferdighet. Det ligger mye helbred i det ordet. Jeg tror ingen ofre kan leges uten at rettferdighet blir oppnådd. Det betyr at man må anmelde den urett som er blitt begått. Dessverre så vet vi at det kan bli en enda større belastning. Ikke å bli trodd.

For meg står det stor respekt av å tørre å anmelde. Likevel forstår jeg godt at mange velger å la være. Jeg klarer bare ikke å forstå – de som forgriper seg – har de ikke selv en mor? En ektefelle eller kjæreste? Døtre? Skjønner de virkelig ikke at dette angår oss alle??