Den beste utgaven av meg selv?
Den beste utgaven av seg selv. Er det virkelig nødvendig å være det? Det kan virke sånn, for jeg blir minnet om det stadig vekk. Selvutvikling, mindfulness, tenk positivt, vær positiv, bli den beste utgaven av deg selv - få et bedre liv. Og for guds skyld – vær lykkelig! Jeg blir sliten bare av å tenke på det.
Den beste utgaven av meg selv … Seriøst? Er jeg ikke bra nok i den utgaven jeg kom i? Blir jeg et bedre menneske hvis jeg tenker at hver dag er fantastisk? Oppnår jeg målene mine (i den grad jeg har noen) og får alt jeg drømmer om bare ved å tenke positivt på det? Ærlig talt, jeg tror ikke på det. Jeg tror på hardt arbeid for å lykkes med det man ønsker seg. Det holder ikke med å tenke seg til det. Mislykkes man i tenkingen kan man til og med risikere å bli skuffet og deretter en verre utgave av seg selv. Og noen dager er man det. I alle fall jeg. Men er ikke det greit da? Bare å være seg selv - noen ganger sånn passe, andre ganger litt bedre. Enkelte dager vil jeg helst stryke ut med korrekturlakk. Men det er jo egentlig bra, for hvis jeg er en skikkelig dårlig utgave av meg selv en dag, da skal det ikke mye til for å forbedre potensialet dagen etter. Og det er da positivt?
Dessuten skal man ikke undervurdere verdien av en solid utblåsing på en dag hvor man er en dårlig utgave av seg selv. Føles det ikke fantastisk godt å rope ut de verste glosene man kan av og til? Godt kamuflert bak rattet på bilen. La han eller hun som våger å bryte reglene i rundkjøringen få frustrasjonen over alle de røde lysene, stressen over å være forsinket og regnet som plasker ned – verbalt midt i frontruta. Kjenne adrenalinet pumpe, være skikkelig forbannet selv om man kanskje må be til Gud i etterkant om at ingen kjente så deg – eller enda verre – hørte deg.
Internett flyter over av metoder for å bli - ikke bare bra, men enda bedre, faktisk den beste utgaven av deg selv. For noen år siden var det «in» å løpe på glødende kull, hoppe i strikk eller sveve i fallskjerm for å utfordre seg selv med mål å bli en bedre utgave, og ikke minst en enda bedre arbeidstaker for sjefen. Jeg kommer aldri til å sette livet på spill for å bli dristig og djerv i jobbøyemed. Det får være bra nok som det er, selv om forbedringspotensialet mitt ganske sikkert er stort. Likevel velger jeg ikke å benytte meg av det.
For noen måneder siden sa jeg ja til et oppdrag i Oslo Tingrett. Jeg kom dit klokken ni om morgenen og oppdaget at jeg skulle møte i åttende etasje. De som har vært i tingretten vet at det er et åpent atrium i midten, heis med glassvegger og trapp opp med glass på begge sider. Og jeg har høydeskrekk! Av to onder valgte jeg trappen. Det gikk greit til fjerde etasje. Da begynte jeg å slite med pusten. Men jeg presset meg videre. I sjette etasje begynte jeg å svette, og da jeg passerte syvende krabbet jeg.
«Kom igjen, dette går fint. Du klarer det!» Jeg snakket med meg selv og brydde meg ikke om advokater og dommere som løp forbi meg i trappen på lette ben. Alt jeg hadde i hodet var å nå toppen. Og ved å snakke i positive ordelag kom jeg faktisk opp til slutt. Så da virker det kanskje likevel, denne positive tenkningen? Til tross for den vellykkede prestasjonen har jeg i fremtiden valgt å gardere meg mot oppdrag høyere enn fjerde etasje. La bare det være sagt.
Det er mulig jeg ikke er så flink til å tenke positivt hele tiden, men jeg har bestemt meg for å være fornøyd med å være bra nok. Og så har jeg et livsmotto som funker, kanskje nettopp fordi jeg er så sta, og jeg deler det gjerne med dere:
«Det holder ikke med å ville, du må ville det nok!»
Med andre ord, jeg gir meg aldri! Og det er jo positivt. Kanskje det er håp likevel? I alle fall vil jeg ønske leserne mine en positiv helg – uansett utgave.
Hilsen Anne-Britt - en helt grei utgave av meg selv J
