Barna som ingen vil ha
Jeg har hatt lyst til det lenge, å skrive litt om barna som ingen vil ha. I dag gjør jeg det, og jeg håper du tar deg tid til å lese.
Barna som ingen vil ha finnes overalt. Du ser dem kanskje ikke, for de er ikke «merket» på noen spesiell måte. Men de er der og det er flere av dem enn du skulle tro.
Hvem er de, disse barna? De kommer i alle farger og fasonger. Det de har til felles er at de er i tenårene og de har ingen familie som kan eller klarer å ta seg av dem. Hadde de vært yngre hadde det vært enklere å plassere dem. Det er lettere å finne fosterfamilie til barn som fortsatt er søte og små. Det finnes dessverre altfor mange av dem også, men akkurat i dag vil jeg fortelle om de som er tenåringer. Kvisete, pubertale, og i tillegg har mange av dem relasjonskader fordi de har hatt en trøblete oppvekst. Brudd med familie, brudd med venner. Nye mennesker, fosterfamilier, saksbehandlere i barnevernet, leger, psykiatere. En lang liste over mennesker som har kommet inn i livet og forsvunnet ut igjen. Disse unge menneskene plasseres på ungdom-institusjoner i mangel av andre tilbud. Noen trener på å bo alene og blir plassert på hybel. Stå opp, gå på skole, handle, lage mat, gjøre lekser, se på tv. Alene. Det er så trist, og det gjør så vondt at mange av dem påfører seg selv fysisk smerte for å lindre den psykiske. Barn med gode evner som visner i stedet for å blomstre.
Hva kan vi gjøre for disse barna? Enkelt og greit, de trenger noen som bryr seg. Ja, vi har alle travle liv. Men likevel er det kanskje plass til en ekstra rundt middagsbordet av og til? Joggebukse og hverdagsmat, det er det sosiale som teller. Å bli inkludert. Kanskje få komme på besøk en helg av og til. Jeg er sikker på at det er mange av oss som har anledning hvis vi tenker oss om.
Det er forstemmende å se hvor mye energi vi voksne bruker på å klage. Det er lett å klage, og så krever det ingenting. Man får ut frustrasjon og så kan man lene seg tilbake. Jeg orker ikke mer passiv klaging. Jeg vil ha action! Mye kan sies om barnevernet, både positivt og negativt. En dag skal jeg skrive noe om det også. Men i dag har jeg lyst til å spørre om vi kan bruke noe av energien vi bruker til å synes og mene og ergre og klage - på noe positivt i stedet? For eksempel på et barn som ingen vil ha?
Jeg møter noen av disse barna i arbeidet mitt. Derfor vet jeg at dette ikke bare handler om å gi. Du får masse tilbake, gleden av å bli kjent med et ungt menneske med fine kvaliteter og egenskaper. Og du vil se at ditt lille bidrag kan bety alt for dette ene, spesielle mennesket.
Så hva sier du? Tar du sjansen? Hvis du er en av de som har en ledig plass rundt bordet av og til – kontakt barneverntjenesten der du bor da vel.
Hilsen Anne-Britt
