Tre nøtter til Vigdis Hjorth
Vigdis Hjorth har skrevet boken «Arv og miljø», en roman om overgrep, arvekrangel og familiesplid. Søsteren Helga Hjorth har skrevet mot-romanen «Fri vilje».
Ingrediensene er to hytter, fire søsken, et arveoppgjør, en eldre mor, en død far og anklager om incest. Mange mener disse to bøkene handler om en privat familiestrid og ikke hører hjemme i offentligheten. Jeg er ikke enig. Faktisk mener jeg at disse bøkene er viktige. De illustrerer tydelig det jeg vil kalle norsk skam-kultur. Alle vet at incest skjer i mange norske hjem, men ingen vil vedkjenne seg at det skjer i egen familie. Disse bøkene er et godt eksempel på dette, og siden det er romaner tør jeg si det høyt og skrive om begge bøkene nettopp med det som utgangspunkt.
I Arv og miljø forteller hovedpersonen om sitt anstrengte forhold til familien. Etter hvert kommer det fram at hun mener seg misbrukt seksuelt av sin egen far som barn, at moren visste om det men ikke gjorde noe. I nåtid vil ikke familien vite av disse påstandene. Heller ikke hennes egen mor.
I Fri vilje blir moren fremstilt som en sterk og oppegående dame som fikk fire barn, gikk sju år på universitetet, ble lektor og jobbet som norsklærer i mange år.
Det interessante er at når det kommer til påstandene om overgrep blir hun straks til et offer. Svak og stakkarslig. Da er det synd på henne. Bare henne.
Etter å ha lest Fri vilje lurer jeg på hvordan det er å være Vera Lind, hun som står alene med sin sannhet. Hun som forteller familien at hun har vært utsatt for seksuelle overgrep av sin egen far. Hvorfor er det bare jeg som lurer på det? Hvorfor lurer ikke søstrene hennes på det en eneste gang i løpet av bokens 307 sider?
Søstrene synes det er vanskelig å tro på overgrepene Vera Lind mener seg utsatt for fordi det ikke finnes bevis. De kan ikke vite. Nettopp derfor er det så selvmotsigende at de er så overbevist om at det ikke kan ha skjedd. De kan jo ikke vite det heller. Men den sannheten er det mer behagelig å leve med.
Jeg blir direkte provosert når jeg leser hvor respektløst de omtaler søsterens uttalelser for «de gamle overgrepspåstandene.» Og hvordan den ene søsteren «var den eneste som hadde holdt ut og lyttet til henne (Vera Lind) i alle disse årene.»
Jeg har selv skrevet en bok om overgrep. Det er ikke min historie, jeg har skrevet den på vegne av «Eline» i Alvdal-saken. Helt siden den kom ut har jeg fått masse henvendelser fra lesere. Mange har kontaktet meg fordi de selv har vært utsatt for overgrep. Det er unge og gamle, skoleelever, pensjonister, uføre, gifte, ugifte. Fra hele Norge og fra alle samfunnslag. Det de har til felles er at de bærer på en hemmelighet som er altfor stor og vond til å bæres alene. Men de gjør det fordi konsekvensene ved å stå fram er altfor stor.
Det som kommer fram i nesten alle historiene er hvordan mor har snudd ryggen til. Dessverre er det slik at om lag nitti prosent av mødrene ikke orker å forholde seg til det som skjer. De lukker øynene. Glatter over. Forsøker å få det til å gå bort ved ikke å se det.
Flere av kvinnene som har kontaktet meg skriver om sine forsøk på et oppgjør i voksen alder. Deres opplevelser er identiske i det jeg leser om i Fri vilje. De som har forsøkt å anmelde sin egen far har blitt utstøtt av familien. Pappa er jo så snill! Trygg og god. Hjelpsom. Likt av naboene. Respektert. Og ofte stemmer mye av dette også. Det er det som er så vanskelig. Han er ikke enten eller. Han kan være en god far. Tilsynelatende. Felles for alle som har kontaktet meg er at familien ikke vil vite av det.
«Det er jo så lenge siden.»
«Må du rippe opp i det hele tiden?»
«Se på pappa. Han er gammel og syk. Du tar livet av ham med alle disse påstandene dine.»
Eller: «Stakkars mamma. Se hva du gjør med henne.»
Vera Lind burde altså holde «de gamle overgrepspåstandene» for seg selv. Delta i bursdagsfeiringer og juleselskaper og late som ingenting for å holde familiens ære i hevd. Det er prisen de krever av henne for å beholde sin familie. Hun har valgt å takke nei.
Når jeg har valgt å kalle innlegget mitt «Tre nøtter til Vigdis Hjorth» er det fordi boken Fri vilje gir meg assosiasjoner til julefilmen Tre nøtter til Askepott. Ikke at Vigdis Hjorth er Askepott, men søstrene hennes får meg til å tenke på de to stesøstrene. Familien fremstår for meg som sutrete. De synes synd på seg selv. Ikke ett sted i boken opplever jeg at de har genuin omsorg for søsteren sin. De er bare opptatt av å ivareta familiens ære. Trist.
Så var det disse hyttene. De to søstre arver hver sin, søsteren som mener seg utsatt for overgrep samt broren mottar penger som kompensasjon. Broren ønsker at de deler hyttene mellom dem i stedet. Det vil ikke søstrene. De har verdens beste samvittighet fordi foreldrene har ønsket det slik.
Jeg tenker at hvis det er fire barn, to hytter og deling ikke er et alternativ – hvorfor ikke trekke lodd? Rettferdighet er viktig for alle mennesker. Selv om det ble fordelt penger i kompensasjon er jeg også av den oppfatning at dette er urettferdig.
Etter at de to søstrene har fått sine hytter kan de ikke skjønne hvorfor de ikke kan møtes i familieselskaper og feire bursdager sammen med bror og søster og deres barn. De er frustrert over Vera og brorens manglende vilje til å delta. Vel, det kan jeg si dere. Man kan ikke få alt man peker på. De valgte hyttene og mistet sine søsken. Egentlig burde tittelen på roman nummer to heller vært: Prisen for grisen.
Jeg synes Arv og miljø var godt skrevet men preget av gjentagelser. Helga Hjorth er ikke ulik i sin søsters måte å skrive på. Men Fri vilje ble mot slutten et gjesp. Dessverre. Jeg skumleste for å bli ferdig. Personlig synes jeg begge bøkene kunne kortes ned. En del av innholdet føltes som ren fyllmasse for å komme opp i riktig sideantall. Når det er sagt mener jeg det er viktige bøker og jeg anbefaler andre å lese dem.
Til slutt: Det er fristende å minne foreldre om at barna engang blir voksne. Noen blir advokater og leger, andre jobber i butikk eller på lager. Frisører og sjåfører, yrkeslista er lang. Og ja, noen blir også forfattere. Deal with it.
