Alle visste, ingen gjorde noe
Jeg har skrevet historien til «Liv» fra Tysfjord. Jenta som ble sviktet på det groveste av sine nærmeste, hjelpeapparatet, kommunen og til slutt rettsvesenet. En ødelagt barndom ga ingen oppreisning, ingen erstatning.
Boken «Den mørke hemmeligheten i Tysfjord» er ingen solskinnshistorie, men det er historien om en jente som tok steget ut av offerrollen og klarte å plassere skyld og skam der den hører hjemme. Hos de som forgrep seg på henne og de andre voksne rundt henne som sviktet. Som unnlot å gripe inn.
Historien til «Liv» er dessverre ikke unik. Som forfatter har jeg tidligere skrevet om overgrep. Det har resultert i skremmende mange henvendelser fra andre ofre over hele landet. Noen eldre, andre unge. De har en ting til felles. De har en mørk hemmelighet.
Ikke alle overgrepsofre skal stå fram, ikke alle kan. Men all ære til de som gjør det, de som tråkker vei mot et bedre samfunn med mindre vold og færre overgrep. De som stikker hodet fram og sier: «Det skjedde meg også. Du er ikke alene. Det er hjelp å få. Ta imot.» Fordi vold og overgrep mot barn er et samfunnsproblem vi samlet må bekjempe.
De siste årene har jeg tidvis vært aktør ved tilrettelagte avhør av barn og unge (tidligere dommeravhør). Jeg har hørt barn fortelle om fysisk vold, psykisk vold og om seksuelle overgrep, som oftest begått av deres nærmeste. Omsorgspersoner som skriker og banner. Knuser ting. Er sinte. Forgriper seg. Krenker. Barn som forteller om hvordan de blir slått. Med knyttet neve, flat hånd, spark. Belter, mobilladere, kjøkkenredskaper, pinner, kjepper, skohorn. Det er ingen grenser for hva barn blir slått med eller utsatt for. Stengt inne. Eller låst ute. Nektet mat. Barn som får juling hvis de får dårligere karakterer enn fem og seks på skolen.
Noen barn sier lite. Andre forteller mye. De kan være detaljerte. Større barn er redde for konsekvensene hvis de sier noe. Noen gjør det likevel. Andre tier. Kroppsspråket sier sitt. Den eldste i søskenflokken tar ansvar for sine søsken. De er empatiske og beskyttende. Når de får spørsmålet «hvordan var det å være deg da?» svarer de: «Ikke bra,» «jeg ble lei meg» eller «det var fryktelig vondt.»
Dette skjer i dag. Nå. Mens du leser. Nettopp derfor er det så viktig at noen skriver om det. Fordi omfanget er større enn det vi liker å tro.
Blåmerker i huden, striper etter belteslag forsvinner fort. Hvis barnet ikke har bruddskader eller andre alvorlige skader, leger kroppen seg i løpet av få dager. Det samme gjelder ved seksuelle overgrep. Jomfruhinnen eksisterer ikke. Hvor mange ganger må det sies? Den er en gammel myte som det er på høy tid at avlives. I virkeligheten er det en elastisk slimhinnefold som noen ganger kan få en revne eller sprekk som blør litt. En slik sprekk leger seg også i løpet av få dager. Nitti prosent av alle barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep har ingen fysiske bevis for det, selv etter penetrering. (Ref. spesialpedriatisk seksjon, Ullevål).
Derfor er det uhyre viktig å få barnet til medisinsk undersøkelse så fort som mulig ved mistanke om overgrep. Dette for å sikre eventuelle bevis. For å få til det er barnet avhengig av ansvarsfulle voksne rundt seg som tar dem på alvor.
Dette er de fysiske skadene. De som er synlige. Hva med de psykiske? Traumer, angst, posttraumatisk stresslidelse, relasjonsskader. Kjært barn kan få mange diagnoser. Små mennesker. Mange av disse ender som voksne uføre. Hvis vi ikke klarer å hjelpe disse barna, da svikter vi som samfunn. Og samfunnet er deg og meg, det er vi, oss. Vi har alle et ansvar. Det er ikke lov å snu ryggen til. Late som vi ikke ser, ikke hører.
Dessverre er det fortsatt slik at i de sakene hvor far er voldsutøver eller overgriper, støtter og beskytter majoriteten av mødrene ham fremfor sine barn. Da er det avgjørende at omgivelsene reagerer. Barnehage, skole, nabo, familie.
Vi plikter å ta barns sikkerhet på alvor. Når en forelder svikter, utsetter barnet sitt for omsorgssvikt, er det også omsorgssvikt om den andre forelderen ikke tar ansvar.
Hva skjer så med de barna som fanges opp av systemet? Små barn som forteller om vold eller overgrep? Avhør av et lite barn holder sjelden alene som bevis i retten. Og vi vet at det kan være vanskelig å sikre fysiske spor. Disse sakene blir oftest henlagt grunnet mangel på bevis. Det blir opp til barnevernet i gjeldende kommune å sette inn eventuelle tiltak. Dette er basert på frivillighet. Familien kan takke nei.
Ikke rent sjelden kommer det nye bekymringsmeldinger rundt de samme barna et par år senere, ofte i en ny kommune. Slik går årene fram til barna er myndige.
Per dags dato er det ingen av aktørene i straffesaker som omhandler vold og overgrep mot barn som har et felles, helhetlig livsløpsperspektiv med utgangspunkt i barnas/barnets ståsted. Det er et rettssikkerhetsproblem for barna. Det er svært tilfeldig hvordan og hvem som følger opp disse barna.
«Liv» var et av disse barna. Alle visste, ingen gjorde noe. Heller ikke barnevernet. Som voksen er hun minstepensjonist. Varig ufør på grunn av barndommen. Traumene. Hvem bryr seg? I alle fall ikke kommunen hun vokste opp i. De gjorde det de kunne for å unngå å betale henne erstatning. Dessverre er ikke det enestående for Tysfjord.
Vi må ta innover oss at omsorgssvikt er en av de største utfordringene vi har. Skreller vi bort empatien, de ødelagte livene, sitter vi igjen med et stort samfunnsøkonomisk problem. Studier viser at jo flere belastninger i barndommen, jo verre helse, både fysisk og psykisk, får man i voksen alder.
Vi sitter med all denne kunnskapen, likevel klarer vi ikke å forebygge bedre. Hvorfor?
